Jeg skal innrømme det først som sist, jeg foretrekker mørke fortellinger og da jeg leste på baksida av Torgrim Eggens nye bok og leste ordet "endetidsroman" så var den saken egentlig avgjort for min del.
Første møte med boka var med vantro og irritasjon. Nå skal det nevnes at jeg ikke er den første til å irritere meg over skrivefeiler eller ukorrekt stavning. Så lenge jeg får med meg budskapet til forfatteren, så er det stort sett greit for meg. Men nå skulle jeg komme til å gjøre en oppdagelse. Når det gjelder diskusjonsforum, blogger og lignende så er det ok at alt ikke er helt på plass, men denne toleransen strekker seg hvis ikke til bøker. Men så var det jo det da.
Torgrim Eggen kan både skrive og stave helt utmerket han, men det kan ikke frisøren Gro som har fått æren av å åpne boka hans. Så snart jeg skjønte at boka åpner med utdrag fra en blogg så må jeg innrømme at jeg syntes det hele var riktig så fiffig gjort av Eggen. Gro forteller i bloggen sin om tapet av sitt barn og om sitt ekteskap som havarerte i kjølevannet av dette. Vi får ikke lese hva andre kommenterer på nettet til henne, men vi får lese svarene hun gir tilbake. Man forstår at diskusjonene etterhvert sirkler seg stadig dypere inn i det religiøse og ut i fra det Gro skriver så forstår man at i religionen finner hun en trøst hun så lenge har søkt etter.
Den andre hovedpersonen i boka er den narkomane Ove. Han har gjeld oppover ørene og den litauiske mafiaen i hælene. En dag kommer han til å huske på lappen om et rehabiliteringssenter noen har gitt ham. Han setter seg på første buss og begir seg avgårde. Historien til Ove forteller i fortidsform via hans refuserte roman "Kali Yuga".
Den tredje hovedpersonen, Ida, introduseres via hennes mailkorrespodanse med en annen person. Igjen får vi ikke lese svarene denne personen gir henne, men forfatteren lar oss heldigvis ikke undre oss så lenge at det blir irriterende. Det danner seg snart et bilde av en student som jobber med sin doktoravhandling om nyreligiøse bevegelser og som har tenkt å bruke senteret i sitt studie.
For alle tre fører altså veien til til Folkvang, som er navnet på senteret som ledes av den karismatiske Biv Boeser. Som leser er man skeptisk, men møtet med Folkvang overrasker både meg og de tre nyankommende. Her møter man et fristed. Et sted med rom for kreativitet, tid for selvutvikling og aksept for forskjellige ideologier og filosofiske tankeganger.
Optimismen varer en stund, men snart begynner idyllen å skurre. Folkvang gjerdes inn. Gro introduseres for metoden som ble anvendt for å kontakte henne over nettet. Ove finner interessante saker i medisinskapet. Ida blir konfrontert med sin falske identitet. Forelesningen til Biv Boeser tar en urovekkende retning.
Forteller jeg for mye? Jeg tror ikke det. Fordi man vet som leser allerede hvor veien skal gå. Det som virkelig interessant med boka er hvor gradvis alt skjer og hvordan det påvirker de tre hovedpersonene. Hvordan de kom dit og hvordan oppholdet sakte endrer natur og hvordan det ender. Forlater de Folkvang? Får de i det hele tatt lov å forlate stedet?
Jeg leste boka på en kveld. Det ble en litt sen natt og en gruelig tidlig morgen, men det var verdt det. Det var så vanskelig å forlate de tre, helt alene på Folkvang. Det er ikke alltid at bøker treffer, selv om de på vaskeseddelen sier at dette er en bok for meg. Men denne gjorde det heldigvis. Jeg likte boka og jeg likte drivet i den. Grepet med å fortelle historien gjennom mailer, sms og foredragsnotater (m.m)var godt etter mening. Det skapte en spesiell stemning, jeg følte meg som en del av historien. Andre har ikke vært like enige som meg, etter at jeg skrev dette googlet jeg boka og fant NRKs anmeldelse av boka. Les gjerne den her. Men viktigst av alt, les boka og gjør opp din egen mening! Sjekk om den er inne på biblioteket!
